Fem år etterpå

Jeg har ikke fått mye positivt ut av det som skjedde for fem år siden. Jeg ville gitt nesten alt for å være det foruten. Det har ikke vært en lærerik opplevelse, og jeg tror ikke det har gjort meg til noe særlig bedre eller verre menneske heller. Men, det er en ting som sitter igjen, etter all denne tiden, og det er hvor takknemlig jeg er for alle de fine menneskene jeg har rundt meg.

I tillegg til vennene mine og familien, er det også en del helt fremmede mennesker som hadde alt å si for at det, alt tatt i betraktning, gikk ganske bra på ettermiddagen og natten det første døgnet etter det smalt. Og som jeg er evig takknemlig for at jeg møtte.

Du som 30 meter unna regjeringskvartalet helt uten spørsmål lånte meg telefonen din, da jeg hadde min liggende igjen på kontoret jeg hadde løpt ut fra. Jeg prøvde å ringe mamma, hun tok ikke telefonen helt med en gang, så jeg ga tilbake telefonen og gikk videre. Men mamma ringte tilbake, og du løp etter meg for at jeg skulle få ta den telefonsamtalen. Og det gjorde at foreldrene mine kunne være KOMM-sjefene mine den dagen, og ringe til alle og fortelle om at jeg hadde det bra før de skrudde på TVen. Jeg har verdens tøffeste mamma og pappa.

Og du som hadde levert datteren din på jobb på legevakten. Hun hadde blitt ringt inn. Du så jeg så litt forkommen ut på utsiden, og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg forklarte at jeg ikke hadde telefonen min, og at jeg ikke ville være alene.

«Hvor tror du vennene dine er? Jeg kan kjøre deg hvor som helst». Jeg ba ham kjøre meg til Blindern. Flere venner jobber der. Han kjørte meg hele veien og tilbød seg å vente i tilfelle jeg ikke fant noen der, men jeg takket ham og lot ham kjøre. Tenkte aldri tanken om å spørre om navnet hans, jeg skulle i det minste sendt en blomst.

Og takk til han som jobbet på IT-supporten på biblioteket på SV-bygget som hjalp meg å finne telefonnumrene og ringe rundt til alle vennene mine som jeg håpet var på jobb. Siden jeg ikke var student lenger, hadde jeg ikke tilgang på PCene på Blindern lenger. Heldigvis var Mari på jobb. Der fikk jeg te, og Facebook så jeg kunne oppdatere , og etterpå gikk vi hjem til henne og samboeren og så en dokumentar om engelske partyjenter som gikk opp Kilimanjaro. De var sykt whinete og det var fint å ha en distraksjon mens jeg holdt venner og kjente oppdaterte på status. Senere kjørte de meg til Astrid og Lasse på Hovseter, som tok vare på meg helt frem til å kjøre meg på flyplassen dagen etterpå.

Og til alle vennene mine og familien min som var så glade da de så meg igjen etterpå. Jeg så nesten alle i løpet av få uker. Jeg kalte det Alive Tour 2011, og var bare en av mange maksimalt upassende vitser jeg kom med i årene som kom for å prøve å gjøre situasjonen litt mer håndterlig. Og folk som høflig og pliktskyldig har ledd av dem, takk til dere også. Og takk til PG, som har gjort at hverdagsfølelsen av konstant utrygghet har blitt til 100% trygghet. Alltid.

Fra alle timene jeg har sittet i sofaen til folk og snakket om vanskelige ting, eller når man gjør helt banale ting, for å tenke på noe annet. De som har tatt meg ut på tur, tatt initiativ til å finne på hyggelige ting da jeg ikke hadde initiativet selv. Takk til alle som har vært sinte på mine vegne. Det er mye bedre å være sinte sammen med noen enn sint alene. Det går ikke an å trekke frem så mange flere enkeltepisoder fra da til nå, men jeg har satt pris på absolutt alle.

Tusen takk, alle sammen. Dette hadde ikke gått uten dere.

Hvordan reagere riktig på Internett og ellers etter terrorangrepet i Paris

Det er ikke alltid enkelt å finne ut hva som er en passende reaksjon etter et terrorangrep så ufattelig som det vi så i Paris på fredag. Heldigvis har mange mennesker ment en del om hvordan det er passelig å reagere, så en oppsummert guide følger under.

  • Ikke delta på noen som helst form for kollektive markeringer. Det er det nemlig noen som ikke liker og det bør du ta hensyn til.
  • Ikke bytt profilbilde på Facebook, eller del bilder. Det finnes folk som tror du gjør det for å vekke folk til live igjen, og det bør du også ta hensyn til.
  • Ikke kom med uttalelser om at du er glad i Paris uten å ta inn over deg de sosiale og økonomiske utfordringene byen står overfor og veie dette tilstrekkelig inn i de ti ordene du ønsker å skrive om saken.
  • Ikke gi til kjenne at man har et nærmere forhold til et sted man har venner, kolleger, bodd i eller eller har reist på ferie til enn andre steder. Da gir man inntrykk av at noen steder er viktigere enn andre.
  • Ikke reager negativt på en tragisk og sjokkerende hendelse med mindre du har reagert tilsvarende negativt på absolutt alle tragiske hendelser som noensinne har skjedd, i hele verden. Ikke benytt anledningen til å også rette fokus for tilstandene i andre land.
  • Ikke gjør et poeng av at folk flykter fra terrorister. Da er du en godhetsposør. Ikke still spørsmålstegn bak sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til å ta imot en stor mengde flyktninger på en gang. Da er du en rasist.
  • Ikke nevn 22. juli. Det er en hersketeknikk.
  • Ikke be for Paris, selv om du er religiøs. Ikke problematiser religion. Ikke kom med ulike nyanser diskusjoner rundt religion, da er du naiv. Ikke generaliser, eller se på hendelser som helt enkeltstående.
  • Ikke kom med meninger og uttalelser i etterkant av hendelsene, da er du bare en del av kommentariatet som konkurrerer om å være flink på internett.

Og viktigst av alt:

Ikke la være å gjøre noe som helst. Samfunnsengasjement er viktig. Man må bare ta ansvar, så man ikke gjør det helt feil. Såpass burde man strengt tatt forlange.

Jeg bryr meg ikke om kroppen din er ærlig, kom deg ut av avisen min

En eller annen gang i fjor oppsto en ny form for kroppsfiksering i det norske mediebildet. Under emneknagger som #ektekropp, #minkropp, #ærligkropp og #sepåvalken ble kvinner oppfordret til å stå opp mot kroppspresset ved å kle av seg for deretter å ta uflatterende bilder av seg selv som de kunne legge ut på internett. På en slik måte kan vi visstnok best reflektere hvor stort mangfold vi har i samfunnet, og ikke minst rette systemkritikk mot det ubehagelige kroppspresset man vil til livs. Her er mitt svar til denne oppfordringen:

 Foto: Mari Elken

PS: Dette kan anses som en uoffisiell oppfølger til innlegget mitt om kroppspress i fjor:

Kroppen min er ikke en protestaksjon

Med et mål om å gjøre samfunnet mindre kroppsfiksert, har vi gjort det å kle av oss i avisen til den mest høyverdige aktivismen som finnes. Menneskelige ressurser som kunne blitt brukt til å gjøre verden til et bedre sted, gjøre nye oppfinnelser eller for å bruke Elin Ørjasæters bilde, løst differensiallikninger, brukes i stedet på å skrive kronikker i avisen om den såkalte «pappakroppen», eller på å planlegge neste uflatterende bilde man kan poste under emneknaggen #ærligekropper. Slutt. Vær så snill.Jeg orker ikke flere pupper i avisen min. Om de spretter eller henger er revnende likegyldig, jeg vil lese nyheter! Personlig synes jeg ikke variasjonene i samfunnet vårt først og fremst springer ut av hvordan vi ønsker at kroppene våre skal se ut. Jeg kan ikke en eneste gang huske en samtale jeg har hatt med en annen person som har startet med

  • Se, jeg har ikke hår under armene men det har du!
  • Skulle du sett! Tenk at de lar oss begge gå ute blant folk og delta i samfunnet!
  • Ja, se på det, her er mangfoldet representert! Skal vi skrive en kronikk sammen?

Like fullt er det tilsynelatende ingen grenser for hvor mange ganger denne tråden skal dras frem igjen, og sist nå fra Kamille som vil starte en ny runde med #kamillekropp før sommeren bryter løs. Det er nødt til å ta slutt, og siden ønsket om fakkeltog mot motvekt til kroppspress ble nedstemt, prøver jeg meg på en skriftlig variant. Finner du deg i en situasjon der du oppriktig mener at hvorvidt du spiser gluten eller barberer leggene eller ikke er en av dine viktigste personlige egenskaper, er det på tide å skaffe seg en interesse, hobby, personlighet eller alle tre.

For en del av oss er også kroppen først og fremst et transportmiddel av hjerne og gener, og utseende har aldri vært en veldig viktig del av identiteten. Disse menneskene blir stående på sidelinjen, mens resten av internett hiver seg over kommentarfelt og instagram for å hylle ærlig flesk og kroppshår, eller rumper og mageruter alt etter som hvor på internett du er. Og uansett om du, i likhet med de aller fleste ønsker positiv bekreftelse på utseendet ditt, så er det ikke en menneskerett å få det fra hele Norge, eller å få postet et bikinibilde av deg noe annet sted enn der du kan poste det på egenhånd. Ønsker vi virkelig anerkjennelse fra hele norges befolkning så hardt at vi er nødt å sette i gang nasjonale avkledningsaksjoner under pinlige emneknagger?

Ta på deg en bikini, hvis du vil. Ta deg en is, eller la vær, jeg gir da faen. Om du heller vil sitte inne og lese bøker og spille PlayStation er du et voksent menneske og du kan bestemme over fritiden din som du vil. Ha en fin sommer. Og husk, at når du gjør det å legge ut bilder av deg selv i bikini til en aktivistisk handling, underbygger du alle stereotyper med riktige og gale kropper som finnes, og gjør alt verre for de du prøver å hjelpe. Tusen takk.

2014

2014 ble plutselig borte. Det ble bloggen min også. Her er et halvhjertet forsøk på å oppsummere hva som har skjedd siden sist, i et forsøk på å sette i gang skriveprosessen igjen. Del 2 (2015->)kommer forhåpentligvis også på denne siden av nyttår.

Januar

Etter et skadeavbrekk på høsten i fjor hadde treningen mot RM 2014 så smått startet. Gleden var stor da jeg fant ut at jeg kunne utstyrsbøye smertefritt i januar, noe som formelig stråler av bildet under. Januar Deretter låste jeg meg ute fra leiligheten min for første og hittil siste gang (bank i bordet), til stor jubel fra mine facebookvenner.

Februar

Løftet på mitt første styrkeløftstevne siden den fenomenale og vonde nedturen som var NM 2013. Koste meg på plattingen, kvalifiserte meg til NM 2014 og avsluttet kvelden med avreisefest for min venninne Hege som hadde fått ny og spennende jobb i London.

Mars

Begynte måneden like godt i Midtøsten, med et besøk til Israel. Der fant jeg mange ting, inkludert fantastisk hummus og en hedonismebil. mars2 Rasket også med meg en bronse i benk-NM, og kombinerte det med en hyggelig tur hjem for å besøke familien.

I mars arrangerte Oslo Styrkeløftklubb et kjempestevne med det aller første nasjonalt utstyrsfrie stevnet i Bjølsenhallen, og folk gjorde dugnadsarbeid til de omtrent svimte av. Man snakker mye om både glasurgenerasjoner og egofokus i samfunnet, men slike arrangementer viser at det definitivt både er mye dugnadsånd og arbeidsvilje igjen hos folk! En fantastisk morsom, men slitsom helg, der jeg også hadde gleden av å laglede #plbff Tone som var veldig flink og sterk(TM).  Vi feiret med en selfie.

Mars 1 April

Jobbing, og fjelltur i påsken. Awesome as always. april1

10155521_10153971999380408_7228534819738447334_n 1622083_10153975328205408_4293533358478394066_n 1947947_10153971986580408_2668782852335394694_n I tillegg tilbragte jeg en del tid fra mars med mine venners nyfødte baby, Marie. Etter å ha gått gjennom arkivet innså jeg at dette er vårt eneste bilde sammen. Med tanke på alle skriverier om uheldig eksponering av andres barn på internett er det kanskje like greit! Her powerwalker vi på Korsvoll.

wpid-dsc_1011 Mai Jeg reiste mye i jobbsammenheng, hele året, og det var alltid spennende hvordan treningsfasilitetene på stedet jeg hadde googlet meg frem til kom til å være. Denne lokale styrkeløftklubben i Berlin hadde jeg riktignok oppdaget etter et tips fra en i klubben, men representerer på mange måter hvor mye rart man ser på sin søken etter nærmeste knebøystativ. Her: Ellipsemaskin i hagen og ølautomat i treningslokalet. Hvorfor ikke. kardio Lillebror tok turen over fjellet i anledning 17. mai, som selvsagt var hyggelig. Vi feiret med en selfie. kristin å kjetil 17 mai Årets løftehøydepunkt, NM på Storefjell, ble litt stang ut. Kun min egen feil som presterte å psyke meg selv ut fordi jeg havnet i medaljekamp i klassen min. Jeg var egentlig sterk på plattingen, men det nådde ikke helt opp denne gang, bokstavelig talt. Bildet under illustrerer hvor langt unna bronsemedaljen var. Hit, men ikke lenger. mai2 NM bød på veldig mye bra løfting, god mat og utrolig kjekt at folk kom fra både Bergen og Golan for å heie! Og Storefjell er en fin plass.

Juni

Jeg utfordret høydeskrekken min i Köln, dro til Berlin med lillebror og 2 x Arnesen der vi spiste fantastisk mat, kjøpte garn og så på Fotball(VM?), og hadde en liten tur til Syden.

Juli

I juli var jeg i midtøsten igjen. Fantastisk selskap. Litt mer action enn jeg i utganspunktet hadde planlagt for.

August

August, september og til dels oktober var på privaten ekvivalent med en spade i trynet. Derfor ble det også stille på bloggen, og jeg valgte å prioritere familien og de nærmeste. Noen hyggelige ting skjedde likevel på høsten også.

September

Løftet på Sydnorsk, og kom endelig over 400 kgs-grensen.

En fantastisk morsom dag sammen med OSKere, og 400 ble feiret med å kjøpe (minst) tilsvarende antall gram med smågodt og annet snacks på harrytur i Sverige etterpå. Hvis det ser ut som filmen er laget med en brødrister, er det fordi en hakkete stream er kombinert med filming av PC-skjerm. Hadde jeg ikke nektet å bruke smileys i blogginnlegg hadde det havnet en her som blunket.

Svalbard.

It was awesome.

Så isbjørn og fjellrev.

IMG_0072 Jeg dro til USA, der det var jobbing på dagen, og trening og matnerding om kvelden. Utrolig mange kule matopplevelser og opplevelser generelt, så det blir et eget innlegg for de som synes det er gøy å se hvor andre folk spiser og å lese reiseanekdoter. US and A Oktober Mer USA. Resten av måneden forsvant i først jetlag, deretter jobbing, reising, og enda mer stevnearrangementer. Vi fikk ved et tidspunkt stappet flere løftere og publikum inn på OSK enn klovner inn i et bil på et gjennomsnittlig sirkus. Jeg fant en proteinbar. Silje kom på besøk også, det var trivelig!

November

Feiret bursdagshelg på tak i Istanbul. IMG_0873 Dro en ny tur til London for å besøke Hege, der ble det bøyet, spist og drukket. Omtrent i den rekkefølgen. I tillegg fikk jeg en anledning til å møte min andre utflyttede venninne! Yay for venninner! IMG_0955 Desember

I stikkordsform: Jobbejobbejobbejobbe Rakfisklag og mange hyggelige sosiale sammenkomster Julestevne (pers i knebøy!) Kjærleik Topp stemning. Og selfier IMG_1064   IMG_1184   nyttårsselfie Jeg er også klar over at jeg ikke har levert på internettoppsummeringer på ca et år, og det blir en kavalkade med et par høydepunkter jeg misset siste halvdel av 2014.


  Det får vi komme tilbake til.

Internett for alle

Noen ganger blir man sittende og se på PC-skjermen og lure på hva i alle dager som feiler internett. I dag var en sånn dag.

Først, litt kontekst for raseriet.

Som enkelte av dere vet, var jeg i regjeringskvartalet under terrorangrepet 22. juli 2011. Det kunne gått fryktelig galt. Jeg hadde veldig flaks, og kom fra det i live og uten alvorlige skader. Mange andre var ikke like heldige.

Av og til har jeg tenkt på hva som kunne vært dersom jeg hadde hatt litt mer uflaks. Jeg tenker ikke på det ofte, men det hender. Hørselen kunne ha røket. Jeg kunne ha fått en ryggmargsskade, med alt det kunne medført. At jeg fortsatt har synet i behold er mest sannsynlig kun et resultat av at jeg satt godt fremoverlent mot PC-en min i det vinduet på kontoret mitt ble sprengt i filler inn i rommet jeg satt i. Sånt tenker man litt over i ettertid, spesielt når pleide å ha for vane å se ut vinduet mens man tenkte.

Når man tenker på hva som kunne gått galt, tenker man også på hvordan livet kunne blitt. Mange scenarier har dukket opp, men la oss for enkelhets skyld ta utgangspunkt i å for eksempel miste eller få sterkt nedsatt syn. For en som er så pass glad i internett som jeg er, ville det, på toppen av alle andre nye praktiske utfordringer, for eksempel være ganske kjipt å ikke ha tilgang på den samme informasjonen som før, eller muligheten for å delta/trolle i diskusjoner. Om jeg så dårlig, hørte dårlig eller hadde nedsatt funksjon i hendene mine, for eksempel, ville det vært veldig leit om det stengte meg ute fra store deler av internett.

Ikke bare ville det vært kjipt for meg, men også for de mellom 15-20% av befolkningen som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse. De resterende prosentene ville også hatt glede av bedre designede, mer lesbare og enklere nettsider. Derfor har jeg alltid vært en stor tilhenger av arbeidet for å gjøre internett mer tilgjengelig for alle. Jeg ser på det som like selvfølgelig som at man skal komme seg til T-banen uten å måtte gå i trapper. Standardene er allerede laget, men utviklingen har gått svært tregt. Derfor hadde man bestemt seg for å gi den et dytt.

Det ble skrevet en sak i Aftenposten i dag om dette om at krav til universell utforming av nettsider ville «tvinge alle over på nye nettsider» og at «ingen slipper unna». (ikke riktig, men tilsvarene vil komme og da linker jeg dem heller opp senere). Denne ble delt på Facebook der folk var dypt provosert over hvordan Norge kunne finne på noe sånt, og det måtte være en dårlig aprilspøk! (artikkelen handlet om en tilpasning man måtte gjøre på ikke-private sider, innen 2021, altså innen syv år).

Når man leser folk som argumenterer for at alle skal kunne ha tilgang på de samme tjenestene og informasjonen som andre er hårreisende, lurer jeg på om folk er feilinformerte eller bare duster. Nei, det er ikke snakk om rosabloggen til en fjortis eller twitterkontoen din, men kanskje en nettbankløsning, en side med viktig informasjon fra det offentlige, eller kanskje et sted man kan bestille flybilletter. Kanskje kan man sjekke rutetabellen til flybussen i samme slengen, uten å måtte ringe noen eller bruke en assistent.

Å legge til rette for at informasjon og tjenester er tilgjengelig for alle er en til en positivt. Å gå ut som prinsipielle motstandere av å gjøre ting mer tilgjengelig, minner mest om prinsipiell motstand mot teleslyngeanlegg, rullestolramper eller teksting av TV-sendinger. Sykdom og ulykker kan skje hvem som helst. Også deg, eller noen du er glad i. Både syn, hørsel og motorikk kan bli nedsatt når man blir eldre. Universell utforming kan gjøre alt litt mindre vanskelig.

Med håp om snarlig bedring.

Kroppen min er ikke en protestaksjon

Og dette innlegget inneholder helt bevisst absolutt ingen bilder.

Med jevne mellomrom ønsker mainstream media i ulike varianter å fortelle oss at det ikke bare finnes damer der ute som er høye og slanke, med perfekt sminke og glansfullt hår, men også andre damer. Disse damene har gjerne kropper med fett på seg, eller pupper som kan ha litt forskjellig størrelse, eller bustete hår. Noen har også glemt å ta på seg sminke, og har putemerker i ansiktet. Derfor lager de reportasjer eller eventuelt «aksjoner» der folk kan sende inn ærlige bilder av seg selv, der man sitter i en litt uflatterende vinkel og har dårlig lys.

Til dette lager de bildeserier av kvinner (for det er alltid bildeserier av kvinner), og omtaler dem som «modige flotte damer som ikke bryr seg om hva noen syns, men vil vise verden hvordan de er». Man skulle tro at ingen kvinner hadde vært i felles garderober, aldri hadde hatt venninner eller for den saks skyld speil. Man skulle også tro at de aller fleste har vært på internett så pass lenge at man skjønner forskjellen på den photoshoppede «virkeligheten» og den faktiske virkeligheten. Artikler som utelukkende handler om at også kjendiser ser annerledes ut med og uten sminke, burde de fleste se på som en fornærmelse mot sitt intellekt.

Mitt største problem er at jeg ser gjennom disse bildeseriene og tenker «hva i alle dager er egentlig i veien med disse damene, de ser jo helt normale ut»? Så innser jeg hva som faktisk er problemet. Alle disse «ærlige» bildene er først og fremst med på å sementere skjønnhetsidalene de i utgangspunktet sier de skal bekjempe. Fokuset er aldri at disse damene er sunne, friske, vakre, flotte, nei de er modige, som tør å bli tatt bilde av og eksponert selv om de åpenbart ikke ser ut som de skal.

Hvis jeg hadde tatt publisert lettkledd bilde av meg selv på internett, vil jeg tro jeg ville gjort det nettopp fordi jeg så fin ut. Og hadde den responsen jeg hadde fått vært «å se så modig du er som tør å stå opp mot skjønnhetshysteriet» hadde jeg  blitt blodig fornærmet. For man er nemlig ikke fin som du er, man er en protest mot sånn som du egentlig burde ha vært. Hvem er det egentlig som har lyst å gå rundt som en vandrende protestplakat mot et skjønnhetsideal? Ikke jeg i hvert fall. Og da må vi slutte å kalle helt normale mennesker for det også.