Ansvar for egen helse?

Etter at helsereformen ble gjennomført i USA så har jeg grublet litt rundt synet vårt på helse og helsevesen. I Norge er jo ideen at staten er et stort forsikringsselskap som vi betaler inn til etter evne og vi deretter kan få ut helsetjenester etter behov. I mine øyne er jo tilgang til helsevesen en rettighet, og ikke et privelegie, så det at USA nå ikke lenger tillater forsikringsselskap å dumpe ”dårlige” kunder (som for eksempel får kroniske sykdommer) og har visse minimumskrav til hva disse forsikringsselskapene faktisk kan tilby og innfører obligatorisk forsikring er definitivt et skritt i riktig retning. Velkommen etter, også videre 😉

Men i hvertfall. Det jeg har gått og tenkt litt på, var noe som jeg leste et annet sted, og som jeg ikke skal 100% ordrett gjengi, men som gikk noe som følger.
”Det er selvsagt ikke sånn at alle som får kreft har skyld i det selv”.

Først:

O.o

Deretter:

Det setter fokus på noe som jeg synes er et stadig mer utbredt fenomen, nemlig oppfatningen om at din egen helse i bunn og grunn kun er basert på hvor mye du er villig til å investere i den – og i ytterste konsekvens at dersom du blir syk, så er det igrunn din egen feil. Da har du ikke trent godt nok. Spist godt nok. Tatt nok kosttilskudd.

Det er jo få som er uenige med at måtehold av alkohol, å holde seg noenlunde slank og i fysisk aktivitet, spise fornuftig og prøve å ikke stresse mer enn vi må, absolutt er faktorer som forbedrer både vår egen helse, og folkehelsen generelt. Media er jo notoriske på akkurat dette aspektet. ”Denne maten forebygger kreft”. ”Denne maten gir deg kreft”. ”Spis deg frisk”. ”Forebygg sykdom X med middel Y”.

Det er mye som er utenfor vår kontroll, selv om det er en ubehagelig tanke å tenke. Vi kan risikere å ha gener som disponerer oss for enkelte sykdommer langt mer enn andre, uansett hvor sunt og bra vi lever. Vi kan utsettes for ulykker. Og det er mange årsakssammenhenger vi tross alt ikke kjenner godt nok til enda, til at vi kan si noe sikkert om enten det ene eller det andre..

I enkelte byer i Norge er det opp til 10 års forskjell i forventet levealder mellom østkanten og vestkanten (eller en tilsvarende inndeling i andre byer enn Oslo).
Om man har en holdning til god helse som at dette er noe man i bunn og grunn er ansvarlige for selv, så er det jo igrunn veldig enkelt å argumentere for både en mer privatisert helsesektor (for de ”sunne” vil få lavere forsikringspremier) og for at det egentlig ikke er et problem at man har så store helsemessige ulikheter mellom folk, for dette er de skyld i selv. I tillegg så ender man jo nesten opp med å se ned på dem som er syke, som jeg synes er en ganske horribel holdning(!!)

Neste gang folk skal vurdere hvor mye deres sunne livsstil har bidratt til deres gode helse, ber jeg bare pent om å inkludere de andre faktorene, som normale døgnrytmer, lite forurensning, få bekymringer og solide inntekter. It counts too 😉

Advertisements

7 thoughts on “Ansvar for egen helse?

  1. Som jeg skrev i en kommentar på en annen blogg; samfunnet er blitt så utrolig opptatt av sunnhet, helse, «form» og hva som er rett og galt i kostholdsverdenen for tida at alt annet overskygges. «Det enkle er ofte det beste» er visst for kjedelig blitt, og normale medmenneskelige verdier som omtanke for de som er svakere enn seg selv går dukken. Nå er det heldigvis ikke slik overalt, men i noen grupper er det rett og slett litt crazy.

    Du setter fokus på noe veldig viktig her, og jeg tror mange har lett for å tenke at «jammen h*n er jo en sånn sjukling» ganske raskt om det er folk de ikke kjenner..Jeg visste riktignok ikke at noen hadde klart å komme med slike uttalelser (offentlig!) om kreftpasienter, det er jo bare fælt 😦
    Jeg er meget streng når det kommer til folk som røyker som skorsteiner hele livet altså, men jeg hadde likevel aldri kunnet si noe slikt :/

    Dette minnet meg forresten på et program jeg så om tvillingstudier, der to brødre levde vidt forskjellige liv og likevel fikk nøyaktig samme hjertesykdom på samme tid i livet. Han ene levde kun på junkfood, drev ikke med noen form for fysisk aktivitet og hadde flere dårlige vaner i tillegg, så her var det strengt tatt forventet skal man tenke sannsynlighet. Han andre levde derimot et eksemplarisk liv med et veldig sunt kosthold og masse mosjon, ingen røyk, ingen alkohol osv, og likevel gikk koronararteriene hans tette…
    Arv og miljø, det er sjelden bare en alene…

    • Hehe. Da får jeg fortsette å holde meg på vestkanten, åpenbart 😉 Ellers er jeg veldig enig i betraktningene dine. Det er ingen tvil om t man kan påvirke risikoer både i den ene og andre retningen. Men det finnes nå en gang røykere som lever til de er mange og nitti, og friske ikkerøykere som får lungekreft. Det finnes ingen 1:1 sammenhenger, og det virker det som du sier som folk glemmer..

  2. Et annet godt eksempel er vel leukemi. Om jeg ikke tar helt feil, har man ikke klart å finne ut hvorfor noen får det og andre ikke. Det var en dokumentar om akkurat det, hvorfor en enegget tvilling ble syk og den andre ikke. Jeg mener å huske at det var slik at begge viste seg å være disponert for sykdommen, men at risikoen kun hadde utspilt seg hos den ene. Til tross for at de hadde like gener og levde så godt som like liv(sykdommen kom før skolepliktig alder).

    Mye kan nok forebygges med riktig helse. Men ikke alt. 😉

    • Hm, det var interessant, og som du nevner et godt eksempel.

      Klart har livsstil mye og si, men ikke 100%. Og det tror jeg det er en grei ting å ha i bakhodet, det er faktisk ikke alt man kan forebygge eller trene/spise seg bort fra.

      🙂

  3. Flott post. Jeg er normalt langt på høyre-siden i politikk, men må si meg enig i at helsetjenester er noe alle bør ha tilgang på, slik det er i Norge idag. Naturligvis kan det være urettferdig at folk som driter fullstendig i sin helse skal få helsetjenester på skattebetalernes regning, men som du nevner er det mange som ikke er skyld i sykdom osv. selv, så man kan ikke feie alle under samme kam.

  4. Nettopp. I tillegg er det nå også en gang slik at folk som er høy-risikogrupper (som for eksempel røykere) faktisk betaler ekstra inn til staten i form av skatter og avgifter, noe man kan se på som en ekstra risikopremie, om man vil. Dessuten er det lite som tyder på at det er mindre av folk som «driter i egen helse» i land uten universelle ordninger, så det er nok dessverre en pris vi er nødt til å være villig til å betale når man har et lite behovsprøvd system.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s