Det man ikke ser

For 11 uker siden i dag ble jeg og veldig og igrunn resten av Norge rammet av det utenkelige. Jeg har ikke skrevet så mye om det på bloggen, fordi jeg ikke har følt at det har vært riktig. Det er vanskelig å vurdere en situasjon man står rett oppe i selv, og man deler jo tross alt ting med hele internett, og da er det greit å få ting litt på avstand. Grunnen til at jeg valgte å skrive litt om det nå er rett og slett fordi ting går bedre. Det er sinnsykt deilig å gå gjennom hele dager med godt humør, og rett og slett merke at kroppen slipper tak i «beredskaps-modusen» som den har vært i i ukesvis.

Å rammes av noe som er et kollektivt traume er igrunn veldig annerledes på mange måter. I motsetning til de aller fleste andre som opplever en traumatisk hendelse eller en stor påkjenning, virket det som om nesten hele Norge bremset ned, så jeg og de andre kunne få tid til å ta folk igjen. De aller fleste som opplever psykiske påkjenninger har ikke minnesmarkeringer, ikke blomsterhav utenfor Domkirken eller (tilnærmet) ubegrenset sympati og hjelp fra dem rundt seg, både kjente og ukjente. Dette til tross for at jeg fysisk er uskadd, har ingen ytre kjennetegn eller noe som røper at jeg har hatt det tøft. (I tillegg har jeg fått bekreftet nok en gang at jeg har veldig, veldig gode venner, kolleger, treningskamerater og familie, men det er en annen historie)

Problemet er at det går veldig mange rundt som ikke sover, som sliter med skyldfølelser, vonde minner, er nedstemte eller liknende (av alle mulige grunner) som ikke blir sett av sine omgivelser. Det nærmeste man kommer er diverse «hjelpsomme» råd fra magasiner og blader som ber oss om å ekskludere disse menneskene fra vår omgangskrets. Om man ikke kan smile, være positiv og bidra positivt hele tiden, da er man en energityv, et svart hull som deprimerer sine omgivelser, og alle som vil seg selv vel bør luke slike mennesker ut av sin vennekrets umiddelbart.

I shit you not, disse artiklene er overalt

Om lag halvparten av befolkningen vil ved et eller annet tidspunkt i livet rammes av en psykisk lidelse. Alle rammes ved et eller annet tidspunkt av store psykiske påkjenninger (bare tenk på sorg). Det er viktig å se disse menneskene. Fortsette å invitere dem med på hyggelige ting selv om de kanskje sier nei en gang eller to. Hvis folk prøver å isolere seg, inkluder dem. Noen av de største plagene folk har er dem man ikke ser. Desto viktigere er det at vi tar vare på hverandre.

Advertisements

One thought on “Det man ikke ser

  1. Veldig bra innlegg. Dette er noe jeg tror kommer til å «flommer over» av med årene som kommer. Psykiske lidelser kommer til å gi samfunnet en eller flere smeller før eller senere, men det er uvisst hva og når…det som skjedde var vel på en måte en av de.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s