Fem år etterpå

Jeg har ikke fått mye positivt ut av det som skjedde for fem år siden. Jeg ville gitt nesten alt for å være det foruten. Det har ikke vært en lærerik opplevelse, og jeg tror ikke det har gjort meg til noe særlig bedre eller verre menneske heller. Men, det er en ting som sitter igjen, etter all denne tiden, og det er hvor takknemlig jeg er for alle de fine menneskene jeg har rundt meg.

I tillegg til vennene mine og familien, er det også en del helt fremmede mennesker som hadde alt å si for at det, alt tatt i betraktning, gikk ganske bra på ettermiddagen og natten det første døgnet etter det smalt. Og som jeg er evig takknemlig for at jeg møtte.

Du som 30 meter unna regjeringskvartalet helt uten spørsmål lånte meg telefonen din, da jeg hadde min liggende igjen på kontoret jeg hadde løpt ut fra. Jeg prøvde å ringe mamma, hun tok ikke telefonen helt med en gang, så jeg ga tilbake telefonen og gikk videre. Men mamma ringte tilbake, og du løp etter meg for at jeg skulle få ta den telefonsamtalen. Og det gjorde at foreldrene mine kunne være KOMM-sjefene mine den dagen, og ringe til alle og fortelle om at jeg hadde det bra før de skrudde på TVen. Jeg har verdens tøffeste mamma og pappa.

Og du som hadde levert datteren din på jobb på legevakten. Hun hadde blitt ringt inn. Du så jeg så litt forkommen ut på utsiden, og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg forklarte at jeg ikke hadde telefonen min, og at jeg ikke ville være alene.

«Hvor tror du vennene dine er? Jeg kan kjøre deg hvor som helst». Jeg ba ham kjøre meg til Blindern. Flere venner jobber der. Han kjørte meg hele veien og tilbød seg å vente i tilfelle jeg ikke fant noen der, men jeg takket ham og lot ham kjøre. Tenkte aldri tanken om å spørre om navnet hans, jeg skulle i det minste sendt en blomst.

Og takk til han som jobbet på IT-supporten på biblioteket på SV-bygget som hjalp meg å finne telefonnumrene og ringe rundt til alle vennene mine som jeg håpet var på jobb. Siden jeg ikke var student lenger, hadde jeg ikke tilgang på PCene på Blindern lenger. Heldigvis var Mari på jobb. Der fikk jeg te, og Facebook så jeg kunne oppdatere , og etterpå gikk vi hjem til henne og samboeren og så en dokumentar om engelske partyjenter som gikk opp Kilimanjaro. De var sykt whinete og det var fint å ha en distraksjon mens jeg holdt venner og kjente oppdaterte på status. Senere kjørte de meg til Astrid og Lasse på Hovseter, som tok vare på meg helt frem til å kjøre meg på flyplassen dagen etterpå.

Og til alle vennene mine og familien min som var så glade da de så meg igjen etterpå. Jeg så nesten alle i løpet av få uker. Jeg kalte det Alive Tour 2011, og var bare en av mange maksimalt upassende vitser jeg kom med i årene som kom for å prøve å gjøre situasjonen litt mer håndterlig. Og folk som høflig og pliktskyldig har ledd av dem, takk til dere også. Og takk til PG, som har gjort at hverdagsfølelsen av konstant utrygghet har blitt til 100% trygghet. Alltid.

Fra alle timene jeg har sittet i sofaen til folk og snakket om vanskelige ting, eller når man gjør helt banale ting, for å tenke på noe annet. De som har tatt meg ut på tur, tatt initiativ til å finne på hyggelige ting da jeg ikke hadde initiativet selv. Takk til alle som har vært sinte på mine vegne. Det er mye bedre å være sinte sammen med noen enn sint alene. Det går ikke an å trekke frem så mange flere enkeltepisoder fra da til nå, men jeg har satt pris på absolutt alle.

Tusen takk, alle sammen. Dette hadde ikke gått uten dere.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s