Høyrøstet

Dette er vel et innlegg som strengt tatt burde vært postet om en 21 dager omtrent, men jeg forventer å ha fullskala ammetåke og hendene fulle av baby innen da, så vi tar raseriet i den foreløpig babyfri permisjonen i stedet.

Etter 22/7 har jeg ikke vært så mye verdig og lavmælt sint, som periodevis ambivalent og periodevis fly forbanna.

Jeg har mistet flere år av mitt liv, bekymringsfrie sent-i-tjueår som ellers så ut til å kunne bli fantastiske år med familie, gode venner, ny jobb og ny tilværelse til å være en grå masse av søvnløshet og traumehåndtering. Det føles så uendelig bortkastet, og jeg ville virkelig gjort det meste for å være det foruten.

Heldigvis går det fortsatt bra med meg. Jeg føler meg frisk. Jeg har en mann, familie og venner som jeg er utrolig glade i, og snart skal jeg bli mamma for første gang. Bare for noen år siden virket tanken på å noensinne få seg egen familie som uendelig fjern. Fordi man hadde uflaks. Var litt lenge på kontoret i forhold til det man burde en fredag midt på sommeren. Var for gjerrig til å ta ubetalt ferie det første året man var i arbeidslivet. Det er god grunn til å bli forbanna av sånt.

Jeg har aldri følt meg hjemme i rosetog, og følte aldri for å reagere med kjærlighet. Det gikk både bra og dårlig i en offentlighet som hadde en gitt oppfatning av hva som var riktige og gale måter å håndtere følelser på fra et felles traume (ikke for høylytt og for all del masse ❤️❤️❤️). Ingen som er så flinke til å fortelle andre hva som er «riktig» og «gal» måte å reagere på dette enn nordmenn heller, men mer om det en annen gang, for jeg tror at jeg skal holde blodtrykket nede av hensyn til babyen.

Når man sitter på  kontoret og mediterer bort angst flere ganger om dagen fordi stolen bokstavelig talt rister på grunn av sprengningsarbeider takket være ramponerte bygninger midt der du fortsatt sitter og jobber hver eneste dag*, føles det å skulle skjule sorg, raseri og helingsprosess bak et «verdig og lavmælt» ytre som en provokasjon. Og listen over provokasjoner begynner å bli lovlig lang.

For det er ikke grenser for hva slags små og store ting som kan minne deg om 22/7 som ikke er minnesmerker. Å insistere på at terrorhandlingene til Breivik var en enkelthendelse som står i et vakuum og ikke er politisk terror, er en av dem. Fritt Ord-prisen til Fjordman, er et annet eksempel. Kommentariatet som refererer til Breivik som en misforstått person som tross alt hadde mange gode poenger(TM) , har til stadig større grad blitt trukket frem i mainstream, og blitt stadig mer legitimerte. Lange og vonde prosesser om minnesmerker med naboer med høy NIMBY-faktor, drar ut prosesser og gjør dem lange og vonde.

Og så har vi journalister som ikke har fått med seg at det har skjedd terrorangrep på norsk jord og konsekvent omtaler terror på norsk jord som noe som KAN skje. Og folk, som dersom du minner dem på at terror faktisk både har skjedd i Norge og i stor skala, mener at å referere til 22/7 er en hersketeknikk, de er også med her. La oss ikke glemme et samlet pressekorps som villig deler bilder og video av nazihilsener fra Breivik i alle kanaler når han kjører søksmål mot staten, eller deler «festlige anekdoter» fra rettssalen om Paradise Hotel og Grandiosa. Mitt gamle kontor som har hatt gjenspikrede vindu i seks år, mens man krangler seg ferdig om hva man skal gjøre med tomten bygget står på.
Alle disse tingene er her. Hele tiden.

På toppen av alle følelser de som har vært rammet har knyttet til det som var, det som kunne ha vært. Liv som har gått tapt, liv som aldri ble de samme, eller følelsen av å ha hatt flaks og slippe unna. For å nevne noe.

Alle disse tingene får frem følelser som ikke passer sammen med å sitte inne i et passe bortgjemt og ganske anonymt rom og stillferdig tenke på hvor dumt og ubeleilig dette var. Dette er noe som krever at man har et sted å være på der man kan være skikkelig lavmælt eller høylytt sint, trist og opprørt om man vil det, og etter hvert som hendelsen kommer mer på avstand kan man også bli litt renselses-sint ved å hytte med neven mot dem som bruker minnesstedet til å ta «fine» selfies på ferietur.

Det er nemlig mye godt som kan komme ut av å bli skikkelig forbanna. Men da må man få lov. Og få et sted der det er greit.

For helvete.

*Det gikk greit til slutt, dette også.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s