Jeg er, derfor skriver jeg forsvarskronikk

Det er på tide å ta debatten.

Aldri har vi hatt større frihet. En hel verden av valgmuligheter ligger bak våre personlige valg og prioriteringer. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at vi ender opp med å føle at vi må skrive flammende forsvarstaler for hvert eneste lite eller stort valg vi gjør. For det har vi nemlig begynt å gjøre, i flere av de største avisene i Norge. Det er den rareste sub-sjangeren innenfor debatt jeg har vært ute for, der tilsynelatende den eneste motivasjonen med teksten er å skrive at det en selv gjør er veldig lurt og riktig, og det alle andre gjør er ganske teit og feil.

Vi er en nasjon av mennesker som elsker å være enige om ting. Som en naturlig konsekvens av dette er vi  ekstremt opptatt av hva andre mener om valgene våre, og sammen med Malaysia, Pakistan, India og Sør-Korea ligger vi i toppen på hvor strenge vi er i våre sosiale normer. «Avvikende» adferd sanksjoneres hardt. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at vi raser til debattspaltene i landets aviser for å fortelle folk hvordan de skal leve på best mulig måte.

At folk i 10-16årsalderen er opptatt av å passe inn, at alle skal være enige og at man har et sett klart definerte spilleregler både for samfunnet og hvordan man skal opptre i det har jeg forståelse for. Det er derfor man aldri skal anklage eller holde noen ansvarlige for det de har skrevet i Si;D. Når derimot godt voksne mennesker står som avsendere for omtrent likelydende tekster, i fullt alvor, i riksmedia må det være lov å høylytt himle med øynene.

Temaene varierer selvsagt, men alt som går med kropp og helse, barneoppdragelse, hva en bruker fritiden sin på eller hvordan en oppfører seg på internett er store vinnere. Eller kanskje mer overordnet, «Hvorfor jeg gjør X» versus «Hvorfor jeg ikke gjør Y», som er variasjoner over samme kjipe tema.

Med alle muligheter åpne i hele verden (tilsynelatende) er det jo lett å tenke at man kanskje har valgt feil. Eksempler på noen trivielle beslutninger og holdninger  som har vært flammende forsvart i media er for eksempel at man ikke liker å gå på ski*, at man ikke spiller Pokemon Go, en som forsvarer at hun ikke liker å rydde hjemme, eller hun som mener at Dagbladet bør trykke hvordan man skal oppføre seg på Facebook, og hva som er kriteriet hennes for å slette venner. La oss heller ikke glemme den utrolig pinlige reklameteksten om den ny-gamle ryddeboken til Synnøve Skarbø, som av en eller annen grunn passerte kvalitetskontrollen til Dagbladets debattredaksjon. Det har vært så mange tekster av samme type at det er vanskelig å velge ut kun noen få, men det er et noenlunde representativt utvalg.

Problemet med disse tekstene er i grunn tredelte. For det første er tekstene irrelevante. Om, og hvor mye du er på Facebook eller hvor ofte du rydder er først og fremst din sak, og marginalt interessant for de fleste andre.  At man løfter trivielle hverdagsprioriteringer opp til tema som skal debatteres og «bli enige om» med kamper og omkamper er et annet problem. For folk med reell beslutningsvegring som tror at hvorvidt en skal bake sine egne brød eller ikke er noe man må kjøre en dyptpløyende kost/nytteanalyse på, bidrar nødvendigvis til forringelse av livskvaliteten. Alt for mye tid går med til å tenke på disse alt for lite viktige tingene. Man bør i det store og det hele ikke trenge bruke mye tid på å rettferdiggjøre egne beslutninger overfor andre, når dette er beslutninger som i all hovedsak kun påvirker, og omfatter deg selv og ditt liv.

Det er dessuten ikke nok å ta et valg, stå for det og godta at folk velger noe annet enn deg selv. Å ha folk som prioriterer annerledes enn deg selv er et angrep på deg, ditt valg og alt du står for. Og dem er det noe alvorlig i veien med, og det bør verden vite. Å spise en skolebolle fordi den er digg er en høyst forståelig beslutning. Og den samme skolebollen blir ikke noe dårligere av at noen andre velger å IKKE spise den. Å spise en skolebolle som en motvekt mot kroppspresset er latterlig. Poster du skoleboller mot kroppspresset flere ganger daglig på Instagram vil jeg nesten tørre å påstå at du kanskje skader din egen sak mer enn du hjelper.

Som et ekstra argument for å forsvare sin egen personlige prioritering, er det beleilig å også kunne mistenkeliggjøre alle som prioriterer annerledes enn deg selv som en avsender av press.  Send alle de negative følelsene du eventuelt skulle ha rettet til ditt eget valg mot alle andre, og kall det bakepress, treningspress,  matpakkepress, skipress, ammepress, kroppspress (en flott begrunnelse til hvorfor vi bør slutte å snakke om dette i vedlagte link), oppussingspress, hentepress, ryddepress, kakepress. Igjen er dette legitimt for tenåringer, men om voksne folk baserer store deler av livene sine på å tilpasse seg ulike kilder av følt press, er det på tide å sette seg ned og bry seg en del mindre om hva andre synes om deg og valgene dine.

Kanskje det er fordi kronikkansvarlige i store aviser har dratt ut ekstra mange blogginnlegg og kalt dem «kronikker» i det siste. Når aviskommentatorne er travelt opptatt med å gi hverandre terningkast, er det kanskje både enkelt og kostnadseffektivt og supplere på med bloggtekster om fullamming versus halvamming, og betraktninger fra folk en ikke aner hvem er med et stort Bilde:Privat om hva som er ansett for OK måter å tilbringe fritiden på.

Av og til renner det over for folk, for en del ble en D2-forside dekorert med lidende mellomstorbarnsforeldre som ble torturert av skoleavslutninger tilsynelatende dråpen. Tilsynelatende gikk det over hodet på enkelte at det ikke var forsiden de reagerte på, men det faktum at innhold som dette nå er blitt helt OK å fylle alle landets aviser med. For heller ikke her slapp vi unna en forsvarstale i etterkant om hvordan dette var en Viktig og Nødvendig debatt.

Fordummende er det også når man insisterer på å skrive lange normative tekster om prioriteringer folk gjør ikke fordi de vil, men fordi de må. Klasseelementet i en del av disse ikke-debattene er også så overskyggende at det ikke kan overses. Debatten om hvorvidt man er et dårlig menneske om man spiser hel- og halvfabrikata er kanskje et kroneksempel.

Om man ønsker at folk skal kjøpe mer kortreist mat, lage mer mat fra bunnen av, tilbringe mer kvalitetstid sammen i friluft langt fra storbyens kjas og mas, er det viktigere at de man rekker pekefingeren mot faktisk har (fri)tid og inntekt til å kunne gjøre dise tingene enn å tro at de motiveres av å lese at de er dårlige mennesker i avisen med jevne mellomrom. Om man ønsker en slik «debatt», kan man heller diskutere det som faktisk er utfordringen (klasseskiller) og ikke legge det på en seng av matsnobberi.

Det er også lettere å skrive en kronikk om hvor viktig det er å logge av livet og la mobilen ligge urørt i dagesvis når man jobber i Komfortabel Skrivejobb Uten Særlig Menneskekontakt enn om man har en 7% stilling på et pleiehjem og er avhengig av alle ringevakter en kan få for å få kabalen til å gå opp.

Men dette er egentlig et annet blogginnlegg.

For til syvende og sist er ikke disse tekstene ordentlige problemstillinger som fortjener all den oppmerksomheten de får. Det finnes faktisk viktigere problemstillinger, blant annet den som jeg nevnte over.

Setter man den navlebeskuende tidvise sutringen og tidvise pekefingeren i innleggene tidligere nevnt opp mot andre innlegg om reelle problemer, blir man fort anklaget for både whataboutism og å mene at ingen skal kunne uttale seg om noe som helst. Men whataboutism er faktisk ikke alltid feil. Jeg vil tørre å påstå at virkemiddelet tidvis er bedre enn sitt rykte. Av og til er det godt å ta et skritt tilbake og tenke på at sine egne problemer faktisk i en større kontekst er ganske marginale. Det betyr ikke at de ikke oppleves som ekte for deg, og det betyr ikke nødvendigvis at de skal ignoreres, men det kan godt bety at du for eksempel ikke fortjener to tusen ord i Dagbladet om det.

Som et voksent menneske med fri vilje er det godt mulig at du kommer til å gjøre opp til flere valg du senere kommer til å angre på. Sånn er livet. Fingrene bort fra tastaturet.

*OK greit jeg skal innrømme at jeg ansvarliggjorde EN person for et Si;D innlegg men hun er en voksen og myndig person og dessuten ansvarlig for hele skiten og bør være sitt ansvar bevisst når hun former fremtidens samfunnsdebatt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s