Jeg er, derfor skriver jeg forsvarskronikk

Det er på tide å ta debatten.

Aldri har vi hatt større frihet. En hel verden av valgmuligheter ligger bak våre personlige valg og prioriteringer. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at vi ender opp med å føle at vi må skrive flammende forsvarstaler for hvert eneste lite eller stort valg vi gjør. For det har vi nemlig begynt å gjøre, i flere av de største avisene i Norge. Det er den rareste sub-sjangeren innenfor debatt jeg har vært ute for, der tilsynelatende den eneste motivasjonen med teksten er å skrive at det en selv gjør er veldig lurt og riktig, og det alle andre gjør er ganske teit og feil.

Vi er en nasjon av mennesker som elsker å være enige om ting. Som en naturlig konsekvens av dette er vi  ekstremt opptatt av hva andre mener om valgene våre, og sammen med Malaysia, Pakistan, India og Sør-Korea ligger vi i toppen på hvor strenge vi er i våre sosiale normer. «Avvikende» adferd sanksjoneres hardt. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at vi raser til debattspaltene i landets aviser for å fortelle folk hvordan de skal leve på best mulig måte.

At folk i 10-16årsalderen er opptatt av å passe inn, at alle skal være enige og at man har et sett klart definerte spilleregler både for samfunnet og hvordan man skal opptre i det har jeg forståelse for. Det er derfor man aldri skal anklage eller holde noen ansvarlige for det de har skrevet i Si;D. Når derimot godt voksne mennesker står som avsendere for omtrent likelydende tekster, i fullt alvor, i riksmedia må det være lov å høylytt himle med øynene.

Temaene varierer selvsagt, men alt som går med kropp og helse, barneoppdragelse, hva en bruker fritiden sin på eller hvordan en oppfører seg på internett er store vinnere. Eller kanskje mer overordnet, «Hvorfor jeg gjør X» versus «Hvorfor jeg ikke gjør Y», som er variasjoner over samme kjipe tema.

Med alle muligheter åpne i hele verden (tilsynelatende) er det jo lett å tenke at man kanskje har valgt feil. Eksempler på noen trivielle beslutninger og holdninger  som har vært flammende forsvart i media er for eksempel at man ikke liker å gå på ski*, at man ikke spiller Pokemon Go, en som forsvarer at hun ikke liker å rydde hjemme, eller hun som mener at Dagbladet bør trykke hvordan man skal oppføre seg på Facebook, og hva som er kriteriet hennes for å slette venner. La oss heller ikke glemme den utrolig pinlige reklameteksten om den ny-gamle ryddeboken til Synnøve Skarbø, som av en eller annen grunn passerte kvalitetskontrollen til Dagbladets debattredaksjon. Det har vært så mange tekster av samme type at det er vanskelig å velge ut kun noen få, men det er et noenlunde representativt utvalg.

Problemet med disse tekstene er i grunn tredelte. For det første er tekstene irrelevante. Om, og hvor mye du er på Facebook eller hvor ofte du rydder er først og fremst din sak, og marginalt interessant for de fleste andre.  At man løfter trivielle hverdagsprioriteringer opp til tema som skal debatteres og «bli enige om» med kamper og omkamper er et annet problem. For folk med reell beslutningsvegring som tror at hvorvidt en skal bake sine egne brød eller ikke er noe man må kjøre en dyptpløyende kost/nytteanalyse på, bidrar nødvendigvis til forringelse av livskvaliteten. Alt for mye tid går med til å tenke på disse alt for lite viktige tingene. Man bør i det store og det hele ikke trenge bruke mye tid på å rettferdiggjøre egne beslutninger overfor andre, når dette er beslutninger som i all hovedsak kun påvirker, og omfatter deg selv og ditt liv.

Det er dessuten ikke nok å ta et valg, stå for det og godta at folk velger noe annet enn deg selv. Å ha folk som prioriterer annerledes enn deg selv er et angrep på deg, ditt valg og alt du står for. Og dem er det noe alvorlig i veien med, og det bør verden vite. Å spise en skolebolle fordi den er digg er en høyst forståelig beslutning. Og den samme skolebollen blir ikke noe dårligere av at noen andre velger å IKKE spise den. Å spise en skolebolle som en motvekt mot kroppspresset er latterlig. Poster du skoleboller mot kroppspresset flere ganger daglig på Instagram vil jeg nesten tørre å påstå at du kanskje skader din egen sak mer enn du hjelper.

Som et ekstra argument for å forsvare sin egen personlige prioritering, er det beleilig å også kunne mistenkeliggjøre alle som prioriterer annerledes enn deg selv som en avsender av press.  Send alle de negative følelsene du eventuelt skulle ha rettet til ditt eget valg mot alle andre, og kall det bakepress, treningspress,  matpakkepress, skipress, ammepress, kroppspress (en flott begrunnelse til hvorfor vi bør slutte å snakke om dette i vedlagte link), oppussingspress, hentepress, ryddepress, kakepress. Igjen er dette legitimt for tenåringer, men om voksne folk baserer store deler av livene sine på å tilpasse seg ulike kilder av følt press, er det på tide å sette seg ned og bry seg en del mindre om hva andre synes om deg og valgene dine.

Kanskje det er fordi kronikkansvarlige i store aviser har dratt ut ekstra mange blogginnlegg og kalt dem «kronikker» i det siste. Når aviskommentatorne er travelt opptatt med å gi hverandre terningkast, er det kanskje både enkelt og kostnadseffektivt og supplere på med bloggtekster om fullamming versus halvamming, og betraktninger fra folk en ikke aner hvem er med et stort Bilde:Privat om hva som er ansett for OK måter å tilbringe fritiden på.

Av og til renner det over for folk, for en del ble en D2-forside dekorert med lidende mellomstorbarnsforeldre som ble torturert av skoleavslutninger tilsynelatende dråpen. Tilsynelatende gikk det over hodet på enkelte at det ikke var forsiden de reagerte på, men det faktum at innhold som dette nå er blitt helt OK å fylle alle landets aviser med. For heller ikke her slapp vi unna en forsvarstale i etterkant om hvordan dette var en Viktig og Nødvendig debatt.

Fordummende er det også når man insisterer på å skrive lange normative tekster om prioriteringer folk gjør ikke fordi de vil, men fordi de må. Klasseelementet i en del av disse ikke-debattene er også så overskyggende at det ikke kan overses. Debatten om hvorvidt man er et dårlig menneske om man spiser hel- og halvfabrikata er kanskje et kroneksempel.

Om man ønsker at folk skal kjøpe mer kortreist mat, lage mer mat fra bunnen av, tilbringe mer kvalitetstid sammen i friluft langt fra storbyens kjas og mas, er det viktigere at de man rekker pekefingeren mot faktisk har (fri)tid og inntekt til å kunne gjøre dise tingene enn å tro at de motiveres av å lese at de er dårlige mennesker i avisen med jevne mellomrom. Om man ønsker en slik «debatt», kan man heller diskutere det som faktisk er utfordringen (klasseskiller) og ikke legge det på en seng av matsnobberi.

Det er også lettere å skrive en kronikk om hvor viktig det er å logge av livet og la mobilen ligge urørt i dagesvis når man jobber i Komfortabel Skrivejobb Uten Særlig Menneskekontakt enn om man har en 7% stilling på et pleiehjem og er avhengig av alle ringevakter en kan få for å få kabalen til å gå opp.

Men dette er egentlig et annet blogginnlegg.

For til syvende og sist er ikke disse tekstene ordentlige problemstillinger som fortjener all den oppmerksomheten de får. Det finnes faktisk viktigere problemstillinger, blant annet den som jeg nevnte over.

Setter man den navlebeskuende tidvise sutringen og tidvise pekefingeren i innleggene tidligere nevnt opp mot andre innlegg om reelle problemer, blir man fort anklaget for både whataboutism og å mene at ingen skal kunne uttale seg om noe som helst. Men whataboutism er faktisk ikke alltid feil. Jeg vil tørre å påstå at virkemiddelet tidvis er bedre enn sitt rykte. Av og til er det godt å ta et skritt tilbake og tenke på at sine egne problemer faktisk i en større kontekst er ganske marginale. Det betyr ikke at de ikke oppleves som ekte for deg, og det betyr ikke nødvendigvis at de skal ignoreres, men det kan godt bety at du for eksempel ikke fortjener to tusen ord i Dagbladet om det.

Som et voksent menneske med fri vilje er det godt mulig at du kommer til å gjøre opp til flere valg du senere kommer til å angre på. Sånn er livet. Fingrene bort fra tastaturet.

*OK greit jeg skal innrømme at jeg ansvarliggjorde EN person for et Si;D innlegg men hun er en voksen og myndig person og dessuten ansvarlig for hele skiten og bør være sitt ansvar bevisst når hun former fremtidens samfunnsdebatt.

Høyrøstet

Dette er vel et innlegg som strengt tatt burde vært postet om en 21 dager omtrent, men jeg forventer å ha fullskala ammetåke og hendene fulle av baby innen da, så vi tar raseriet i den foreløpig babyfri permisjonen i stedet.

Etter 22/7 har jeg ikke vært så mye verdig og lavmælt sint, som periodevis ambivalent og periodevis fly forbanna.

Jeg har mistet flere år av mitt liv, bekymringsfrie sent-i-tjueår som ellers så ut til å kunne bli fantastiske år med familie, gode venner, ny jobb og ny tilværelse til å være en grå masse av søvnløshet og traumehåndtering. Det føles så uendelig bortkastet, og jeg ville virkelig gjort det meste for å være det foruten.

Heldigvis går det fortsatt bra med meg. Jeg føler meg frisk. Jeg har en mann, familie og venner som jeg er utrolig glade i, og snart skal jeg bli mamma for første gang. Bare for noen år siden virket tanken på å noensinne få seg egen familie som uendelig fjern. Fordi man hadde uflaks. Var litt lenge på kontoret i forhold til det man burde en fredag midt på sommeren. Var for gjerrig til å ta ubetalt ferie det første året man var i arbeidslivet. Det er god grunn til å bli forbanna av sånt.

Jeg har aldri følt meg hjemme i rosetog, og følte aldri for å reagere med kjærlighet. Det gikk både bra og dårlig i en offentlighet som hadde en gitt oppfatning av hva som var riktige og gale måter å håndtere følelser på fra et felles traume (ikke for høylytt og for all del masse ❤️❤️❤️). Ingen som er så flinke til å fortelle andre hva som er «riktig» og «gal» måte å reagere på dette enn nordmenn heller, men mer om det en annen gang, for jeg tror at jeg skal holde blodtrykket nede av hensyn til babyen.

Når man sitter på  kontoret og mediterer bort angst flere ganger om dagen fordi stolen bokstavelig talt rister på grunn av sprengningsarbeider takket være ramponerte bygninger midt der du fortsatt sitter og jobber hver eneste dag*, føles det å skulle skjule sorg, raseri og helingsprosess bak et «verdig og lavmælt» ytre som en provokasjon. Og listen over provokasjoner begynner å bli lovlig lang.

For det er ikke grenser for hva slags små og store ting som kan minne deg om 22/7 som ikke er minnesmerker. Å insistere på at terrorhandlingene til Breivik var en enkelthendelse som står i et vakuum og ikke er politisk terror, er en av dem. Fritt Ord-prisen til Fjordman, er et annet eksempel. Kommentariatet som refererer til Breivik som en misforstått person som tross alt hadde mange gode poenger(TM) , har til stadig større grad blitt trukket frem i mainstream, og blitt stadig mer legitimerte. Lange og vonde prosesser om minnesmerker med naboer med høy NIMBY-faktor, drar ut prosesser og gjør dem lange og vonde.

Og så har vi journalister som ikke har fått med seg at det har skjedd terrorangrep på norsk jord og konsekvent omtaler terror på norsk jord som noe som KAN skje. Og folk, som dersom du minner dem på at terror faktisk både har skjedd i Norge og i stor skala, mener at å referere til 22/7 er en hersketeknikk, de er også med her. La oss ikke glemme et samlet pressekorps som villig deler bilder og video av nazihilsener fra Breivik i alle kanaler når han kjører søksmål mot staten, eller deler «festlige anekdoter» fra rettssalen om Paradise Hotel og Grandiosa. Mitt gamle kontor som har hatt gjenspikrede vindu i seks år, mens man krangler seg ferdig om hva man skal gjøre med tomten bygget står på.
Alle disse tingene er her. Hele tiden.

På toppen av alle følelser de som har vært rammet har knyttet til det som var, det som kunne ha vært. Liv som har gått tapt, liv som aldri ble de samme, eller følelsen av å ha hatt flaks og slippe unna. For å nevne noe.

Alle disse tingene får frem følelser som ikke passer sammen med å sitte inne i et passe bortgjemt og ganske anonymt rom og stillferdig tenke på hvor dumt og ubeleilig dette var. Dette er noe som krever at man har et sted å være på der man kan være skikkelig lavmælt eller høylytt sint, trist og opprørt om man vil det, og etter hvert som hendelsen kommer mer på avstand kan man også bli litt renselses-sint ved å hytte med neven mot dem som bruker minnesstedet til å ta «fine» selfies på ferietur.

Det er nemlig mye godt som kan komme ut av å bli skikkelig forbanna. Men da må man få lov. Og få et sted der det er greit.

For helvete.

*Det gikk greit til slutt, dette også.

Fem år etterpå

Jeg har ikke fått mye positivt ut av det som skjedde for fem år siden. Jeg ville gitt nesten alt for å være det foruten. Det har ikke vært en lærerik opplevelse, og jeg tror ikke det har gjort meg til noe særlig bedre eller verre menneske heller. Men, det er en ting som sitter igjen, etter all denne tiden, og det er hvor takknemlig jeg er for alle de fine menneskene jeg har rundt meg.

I tillegg til vennene mine og familien, er det også en del helt fremmede mennesker som hadde alt å si for at det, alt tatt i betraktning, gikk ganske bra på ettermiddagen og natten det første døgnet etter det smalt. Og som jeg er evig takknemlig for at jeg møtte.

Du som 30 meter unna regjeringskvartalet helt uten spørsmål lånte meg telefonen din, da jeg hadde min liggende igjen på kontoret jeg hadde løpt ut fra. Jeg prøvde å ringe mamma, hun tok ikke telefonen helt med en gang, så jeg ga tilbake telefonen og gikk videre. Men mamma ringte tilbake, og du løp etter meg for at jeg skulle få ta den telefonsamtalen. Og det gjorde at foreldrene mine kunne være KOMM-sjefene mine den dagen, og ringe til alle og fortelle om at jeg hadde det bra før de skrudde på TVen. Jeg har verdens tøffeste mamma og pappa.

Og du som hadde levert datteren din på jobb på legevakten. Hun hadde blitt ringt inn. Du så jeg så litt forkommen ut på utsiden, og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg forklarte at jeg ikke hadde telefonen min, og at jeg ikke ville være alene.

«Hvor tror du vennene dine er? Jeg kan kjøre deg hvor som helst». Jeg ba ham kjøre meg til Blindern. Flere venner jobber der. Han kjørte meg hele veien og tilbød seg å vente i tilfelle jeg ikke fant noen der, men jeg takket ham og lot ham kjøre. Tenkte aldri tanken om å spørre om navnet hans, jeg skulle i det minste sendt en blomst.

Og takk til han som jobbet på IT-supporten på biblioteket på SV-bygget som hjalp meg å finne telefonnumrene og ringe rundt til alle vennene mine som jeg håpet var på jobb. Siden jeg ikke var student lenger, hadde jeg ikke tilgang på PCene på Blindern lenger. Heldigvis var Mari på jobb. Der fikk jeg te, og Facebook så jeg kunne oppdatere , og etterpå gikk vi hjem til henne og samboeren og så en dokumentar om engelske partyjenter som gikk opp Kilimanjaro. De var sykt whinete og det var fint å ha en distraksjon mens jeg holdt venner og kjente oppdaterte på status. Senere kjørte de meg til Astrid og Lasse på Hovseter, som tok vare på meg helt frem til å kjøre meg på flyplassen dagen etterpå.

Og til alle vennene mine og familien min som var så glade da de så meg igjen etterpå. Jeg så nesten alle i løpet av få uker. Jeg kalte det Alive Tour 2011, og var bare en av mange maksimalt upassende vitser jeg kom med i årene som kom for å prøve å gjøre situasjonen litt mer håndterlig. Og folk som høflig og pliktskyldig har ledd av dem, takk til dere også. Og takk til PG, som har gjort at hverdagsfølelsen av konstant utrygghet har blitt til 100% trygghet. Alltid.

Fra alle timene jeg har sittet i sofaen til folk og snakket om vanskelige ting, eller når man gjør helt banale ting, for å tenke på noe annet. De som har tatt meg ut på tur, tatt initiativ til å finne på hyggelige ting da jeg ikke hadde initiativet selv. Takk til alle som har vært sinte på mine vegne. Det er mye bedre å være sinte sammen med noen enn sint alene. Det går ikke an å trekke frem så mange flere enkeltepisoder fra da til nå, men jeg har satt pris på absolutt alle.

Tusen takk, alle sammen. Dette hadde ikke gått uten dere.

Hvordan reagere riktig på Internett og ellers etter terrorangrepet i Paris

Det er ikke alltid enkelt å finne ut hva som er en passende reaksjon etter et terrorangrep så ufattelig som det vi så i Paris på fredag. Heldigvis har mange mennesker ment en del om hvordan det er passelig å reagere, så en oppsummert guide følger under.

  • Ikke delta på noen som helst form for kollektive markeringer. Det er det nemlig noen som ikke liker og det bør du ta hensyn til.
  • Ikke bytt profilbilde på Facebook, eller del bilder. Det finnes folk som tror du gjør det for å vekke folk til live igjen, og det bør du også ta hensyn til.
  • Ikke kom med uttalelser om at du er glad i Paris uten å ta inn over deg de sosiale og økonomiske utfordringene byen står overfor og veie dette tilstrekkelig inn i de ti ordene du ønsker å skrive om saken.
  • Ikke gi til kjenne at man har et nærmere forhold til et sted man har venner, kolleger, bodd i eller eller har reist på ferie til enn andre steder. Da gir man inntrykk av at noen steder er viktigere enn andre.
  • Ikke reager negativt på en tragisk og sjokkerende hendelse med mindre du har reagert tilsvarende negativt på absolutt alle tragiske hendelser som noensinne har skjedd, i hele verden. Ikke benytt anledningen til å også rette fokus for tilstandene i andre land.
  • Ikke gjør et poeng av at folk flykter fra terrorister. Da er du en godhetsposør. Ikke still spørsmålstegn bak sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til å ta imot en stor mengde flyktninger på en gang. Da er du en rasist.
  • Ikke nevn 22. juli. Det er en hersketeknikk.
  • Ikke be for Paris, selv om du er religiøs. Ikke problematiser religion. Ikke kom med ulike nyanser diskusjoner rundt religion, da er du naiv. Ikke generaliser, eller se på hendelser som helt enkeltstående.
  • Ikke kom med meninger og uttalelser i etterkant av hendelsene, da er du bare en del av kommentariatet som konkurrerer om å være flink på internett.

Og viktigst av alt:

Ikke la være å gjøre noe som helst. Samfunnsengasjement er viktig. Man må bare ta ansvar, så man ikke gjør det helt feil. Såpass burde man strengt tatt forlange.

Jeg bryr meg ikke om kroppen din er ærlig, kom deg ut av avisen min

En eller annen gang i fjor oppsto en ny form for kroppsfiksering i det norske mediebildet. Under emneknagger som #ektekropp, #minkropp, #ærligkropp og #sepåvalken ble kvinner oppfordret til å stå opp mot kroppspresset ved å kle av seg for deretter å ta uflatterende bilder av seg selv som de kunne legge ut på internett. På en slik måte kan vi visstnok best reflektere hvor stort mangfold vi har i samfunnet, og ikke minst rette systemkritikk mot det ubehagelige kroppspresset man vil til livs. Her er mitt svar til denne oppfordringen:

 Foto: Mari Elken

PS: Dette kan anses som en uoffisiell oppfølger til innlegget mitt om kroppspress i fjor:

Kroppen min er ikke en protestaksjon

Med et mål om å gjøre samfunnet mindre kroppsfiksert, har vi gjort det å kle av oss i avisen til den mest høyverdige aktivismen som finnes. Menneskelige ressurser som kunne blitt brukt til å gjøre verden til et bedre sted, gjøre nye oppfinnelser eller for å bruke Elin Ørjasæters bilde, løst differensiallikninger, brukes i stedet på å skrive kronikker i avisen om den såkalte «pappakroppen», eller på å planlegge neste uflatterende bilde man kan poste under emneknaggen #ærligekropper. Slutt. Vær så snill.Jeg orker ikke flere pupper i avisen min. Om de spretter eller henger er revnende likegyldig, jeg vil lese nyheter! Personlig synes jeg ikke variasjonene i samfunnet vårt først og fremst springer ut av hvordan vi ønsker at kroppene våre skal se ut. Jeg kan ikke en eneste gang huske en samtale jeg har hatt med en annen person som har startet med

  • Se, jeg har ikke hår under armene men det har du!
  • Skulle du sett! Tenk at de lar oss begge gå ute blant folk og delta i samfunnet!
  • Ja, se på det, her er mangfoldet representert! Skal vi skrive en kronikk sammen?

Like fullt er det tilsynelatende ingen grenser for hvor mange ganger denne tråden skal dras frem igjen, og sist nå fra Kamille som vil starte en ny runde med #kamillekropp før sommeren bryter løs. Det er nødt til å ta slutt, og siden ønsket om fakkeltog mot motvekt til kroppspress ble nedstemt, prøver jeg meg på en skriftlig variant. Finner du deg i en situasjon der du oppriktig mener at hvorvidt du spiser gluten eller barberer leggene eller ikke er en av dine viktigste personlige egenskaper, er det på tide å skaffe seg en interesse, hobby, personlighet eller alle tre.

For en del av oss er også kroppen først og fremst et transportmiddel av hjerne og gener, og utseende har aldri vært en veldig viktig del av identiteten. Disse menneskene blir stående på sidelinjen, mens resten av internett hiver seg over kommentarfelt og instagram for å hylle ærlig flesk og kroppshår, eller rumper og mageruter alt etter som hvor på internett du er. Og uansett om du, i likhet med de aller fleste ønsker positiv bekreftelse på utseendet ditt, så er det ikke en menneskerett å få det fra hele Norge, eller å få postet et bikinibilde av deg noe annet sted enn der du kan poste det på egenhånd. Ønsker vi virkelig anerkjennelse fra hele norges befolkning så hardt at vi er nødt å sette i gang nasjonale avkledningsaksjoner under pinlige emneknagger?

Ta på deg en bikini, hvis du vil. Ta deg en is, eller la vær, jeg gir da faen. Om du heller vil sitte inne og lese bøker og spille PlayStation er du et voksent menneske og du kan bestemme over fritiden din som du vil. Ha en fin sommer. Og husk, at når du gjør det å legge ut bilder av deg selv i bikini til en aktivistisk handling, underbygger du alle stereotyper med riktige og gale kropper som finnes, og gjør alt verre for de du prøver å hjelpe. Tusen takk.

2014

2014 ble plutselig borte. Det ble bloggen min også. Her er et halvhjertet forsøk på å oppsummere hva som har skjedd siden sist, i et forsøk på å sette i gang skriveprosessen igjen. Del 2 (2015->)kommer forhåpentligvis også på denne siden av nyttår.

Januar

Etter et skadeavbrekk på høsten i fjor hadde treningen mot RM 2014 så smått startet. Gleden var stor da jeg fant ut at jeg kunne utstyrsbøye smertefritt i januar, noe som formelig stråler av bildet under. Januar Deretter låste jeg meg ute fra leiligheten min for første og hittil siste gang (bank i bordet), til stor jubel fra mine facebookvenner.

Februar

Løftet på mitt første styrkeløftstevne siden den fenomenale og vonde nedturen som var NM 2013. Koste meg på plattingen, kvalifiserte meg til NM 2014 og avsluttet kvelden med avreisefest for min venninne Hege som hadde fått ny og spennende jobb i London.

Mars

Begynte måneden like godt i Midtøsten, med et besøk til Israel. Der fant jeg mange ting, inkludert fantastisk hummus og en hedonismebil. mars2 Rasket også med meg en bronse i benk-NM, og kombinerte det med en hyggelig tur hjem for å besøke familien.

I mars arrangerte Oslo Styrkeløftklubb et kjempestevne med det aller første nasjonalt utstyrsfrie stevnet i Bjølsenhallen, og folk gjorde dugnadsarbeid til de omtrent svimte av. Man snakker mye om både glasurgenerasjoner og egofokus i samfunnet, men slike arrangementer viser at det definitivt både er mye dugnadsånd og arbeidsvilje igjen hos folk! En fantastisk morsom, men slitsom helg, der jeg også hadde gleden av å laglede #plbff Tone som var veldig flink og sterk(TM).  Vi feiret med en selfie.

Mars 1 April

Jobbing, og fjelltur i påsken. Awesome as always. april1

10155521_10153971999380408_7228534819738447334_n 1622083_10153975328205408_4293533358478394066_n 1947947_10153971986580408_2668782852335394694_n I tillegg tilbragte jeg en del tid fra mars med mine venners nyfødte baby, Marie. Etter å ha gått gjennom arkivet innså jeg at dette er vårt eneste bilde sammen. Med tanke på alle skriverier om uheldig eksponering av andres barn på internett er det kanskje like greit! Her powerwalker vi på Korsvoll.

wpid-dsc_1011 Mai Jeg reiste mye i jobbsammenheng, hele året, og det var alltid spennende hvordan treningsfasilitetene på stedet jeg hadde googlet meg frem til kom til å være. Denne lokale styrkeløftklubben i Berlin hadde jeg riktignok oppdaget etter et tips fra en i klubben, men representerer på mange måter hvor mye rart man ser på sin søken etter nærmeste knebøystativ. Her: Ellipsemaskin i hagen og ølautomat i treningslokalet. Hvorfor ikke. kardio Lillebror tok turen over fjellet i anledning 17. mai, som selvsagt var hyggelig. Vi feiret med en selfie. kristin å kjetil 17 mai Årets løftehøydepunkt, NM på Storefjell, ble litt stang ut. Kun min egen feil som presterte å psyke meg selv ut fordi jeg havnet i medaljekamp i klassen min. Jeg var egentlig sterk på plattingen, men det nådde ikke helt opp denne gang, bokstavelig talt. Bildet under illustrerer hvor langt unna bronsemedaljen var. Hit, men ikke lenger. mai2 NM bød på veldig mye bra løfting, god mat og utrolig kjekt at folk kom fra både Bergen og Golan for å heie! Og Storefjell er en fin plass.

Juni

Jeg utfordret høydeskrekken min i Köln, dro til Berlin med lillebror og 2 x Arnesen der vi spiste fantastisk mat, kjøpte garn og så på Fotball(VM?), og hadde en liten tur til Syden.

Juli

I juli var jeg i midtøsten igjen. Fantastisk selskap. Litt mer action enn jeg i utganspunktet hadde planlagt for.

August

August, september og til dels oktober var på privaten ekvivalent med en spade i trynet. Derfor ble det også stille på bloggen, og jeg valgte å prioritere familien og de nærmeste. Noen hyggelige ting skjedde likevel på høsten også.

September

Løftet på Sydnorsk, og kom endelig over 400 kgs-grensen.

En fantastisk morsom dag sammen med OSKere, og 400 ble feiret med å kjøpe (minst) tilsvarende antall gram med smågodt og annet snacks på harrytur i Sverige etterpå. Hvis det ser ut som filmen er laget med en brødrister, er det fordi en hakkete stream er kombinert med filming av PC-skjerm. Hadde jeg ikke nektet å bruke smileys i blogginnlegg hadde det havnet en her som blunket.

Svalbard.

It was awesome.

Så isbjørn og fjellrev.

IMG_0072 Jeg dro til USA, der det var jobbing på dagen, og trening og matnerding om kvelden. Utrolig mange kule matopplevelser og opplevelser generelt, så det blir et eget innlegg for de som synes det er gøy å se hvor andre folk spiser og å lese reiseanekdoter. US and A Oktober Mer USA. Resten av måneden forsvant i først jetlag, deretter jobbing, reising, og enda mer stevnearrangementer. Vi fikk ved et tidspunkt stappet flere løftere og publikum inn på OSK enn klovner inn i et bil på et gjennomsnittlig sirkus. Jeg fant en proteinbar. Silje kom på besøk også, det var trivelig!

November

Feiret bursdagshelg på tak i Istanbul. IMG_0873 Dro en ny tur til London for å besøke Hege, der ble det bøyet, spist og drukket. Omtrent i den rekkefølgen. I tillegg fikk jeg en anledning til å møte min andre utflyttede venninne! Yay for venninner! IMG_0955 Desember

I stikkordsform: Jobbejobbejobbejobbe Rakfisklag og mange hyggelige sosiale sammenkomster Julestevne (pers i knebøy!) Kjærleik Topp stemning. Og selfier IMG_1064   IMG_1184   nyttårsselfie Jeg er også klar over at jeg ikke har levert på internettoppsummeringer på ca et år, og det blir en kavalkade med et par høydepunkter jeg misset siste halvdel av 2014.


  Det får vi komme tilbake til.

Attende

Hvor var du da Jonas hadde en affär, spurte Chassi.

En ting er sikkert, jeg var i hvert fall ikke like på viddene som denne astrologen var.

1545104_10152164192850412_1634208968_n

Og med det: jeg er tilbake på internett! 😀