Internett for alle

Noen ganger blir man sittende og se på PC-skjermen og lure på hva i alle dager som feiler internett. I dag var en sånn dag.

Først, litt kontekst for raseriet.

Som enkelte av dere vet, var jeg i regjeringskvartalet under terrorangrepet 22. juli 2011. Det kunne gått fryktelig galt. Jeg hadde veldig flaks, og kom fra det i live og uten alvorlige skader. Mange andre var ikke like heldige.

Av og til har jeg tenkt på hva som kunne vært dersom jeg hadde hatt litt mer uflaks. Jeg tenker ikke på det ofte, men det hender. Hørselen kunne ha røket. Jeg kunne ha fått en ryggmargsskade, med alt det kunne medført. At jeg fortsatt har synet i behold er mest sannsynlig kun et resultat av at jeg satt godt fremoverlent mot PC-en min i det vinduet på kontoret mitt ble sprengt i filler inn i rommet jeg satt i. Sånt tenker man litt over i ettertid, spesielt når pleide å ha for vane å se ut vinduet mens man tenkte.

Når man tenker på hva som kunne gått galt, tenker man også på hvordan livet kunne blitt. Mange scenarier har dukket opp, men la oss for enkelhets skyld ta utgangspunkt i å for eksempel miste eller få sterkt nedsatt syn. For en som er så pass glad i internett som jeg er, ville det, på toppen av alle andre nye praktiske utfordringer, for eksempel være ganske kjipt å ikke ha tilgang på den samme informasjonen som før, eller muligheten for å delta/trolle i diskusjoner. Om jeg så dårlig, hørte dårlig eller hadde nedsatt funksjon i hendene mine, for eksempel, ville det vært veldig leit om det stengte meg ute fra store deler av internett.

Ikke bare ville det vært kjipt for meg, men også for de mellom 15-20% av befolkningen som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse. De resterende prosentene ville også hatt glede av bedre designede, mer lesbare og enklere nettsider. Derfor har jeg alltid vært en stor tilhenger av arbeidet for å gjøre internett mer tilgjengelig for alle. Jeg ser på det som like selvfølgelig som at man skal komme seg til T-banen uten å måtte gå i trapper. Standardene er allerede laget, men utviklingen har gått svært tregt. Derfor hadde man bestemt seg for å gi den et dytt.

Det ble skrevet en sak i Aftenposten i dag om dette om at krav til universell utforming av nettsider ville «tvinge alle over på nye nettsider» og at «ingen slipper unna». (ikke riktig, men tilsvarene vil komme og da linker jeg dem heller opp senere). Denne ble delt på Facebook der folk var dypt provosert over hvordan Norge kunne finne på noe sånt, og det måtte være en dårlig aprilspøk! (artikkelen handlet om en tilpasning man måtte gjøre på ikke-private sider, innen 2021, altså innen syv år).

Når man leser folk som argumenterer for at alle skal kunne ha tilgang på de samme tjenestene og informasjonen som andre er hårreisende, lurer jeg på om folk er feilinformerte eller bare duster. Nei, det er ikke snakk om rosabloggen til en fjortis eller twitterkontoen din, men kanskje en nettbankløsning, en side med viktig informasjon fra det offentlige, eller kanskje et sted man kan bestille flybilletter. Kanskje kan man sjekke rutetabellen til flybussen i samme slengen, uten å måtte ringe noen eller bruke en assistent.

Å legge til rette for at informasjon og tjenester er tilgjengelig for alle er en til en positivt. Å gå ut som prinsipielle motstandere av å gjøre ting mer tilgjengelig, minner mest om prinsipiell motstand mot teleslyngeanlegg, rullestolramper eller teksting av TV-sendinger. Sykdom og ulykker kan skje hvem som helst. Også deg, eller noen du er glad i. Både syn, hørsel og motorikk kan bli nedsatt når man blir eldre. Universell utforming kan gjøre alt litt mindre vanskelig.

Med håp om snarlig bedring.

Kroppen min er ikke en protestaksjon

Og dette innlegget inneholder helt bevisst absolutt ingen bilder.

Med jevne mellomrom ønsker mainstream media i ulike varianter å fortelle oss at det ikke bare finnes damer der ute som er høye og slanke, med perfekt sminke og glansfullt hår, men også andre damer. Disse damene har gjerne kropper med fett på seg, eller pupper som kan ha litt forskjellig størrelse, eller bustete hår. Noen har også glemt å ta på seg sminke, og har putemerker i ansiktet. Derfor lager de reportasjer eller eventuelt «aksjoner» der folk kan sende inn ærlige bilder av seg selv, der man sitter i en litt uflatterende vinkel og har dårlig lys.

Til dette lager de bildeserier av kvinner (for det er alltid bildeserier av kvinner), og omtaler dem som «modige flotte damer som ikke bryr seg om hva noen syns, men vil vise verden hvordan de er». Man skulle tro at ingen kvinner hadde vært i felles garderober, aldri hadde hatt venninner eller for den saks skyld speil. Man skulle også tro at de aller fleste har vært på internett så pass lenge at man skjønner forskjellen på den photoshoppede «virkeligheten» og den faktiske virkeligheten. Artikler som utelukkende handler om at også kjendiser ser annerledes ut med og uten sminke, burde de fleste se på som en fornærmelse mot sitt intellekt.

Mitt største problem er at jeg ser gjennom disse bildeseriene og tenker «hva i alle dager er egentlig i veien med disse damene, de ser jo helt normale ut»? Så innser jeg hva som faktisk er problemet. Alle disse «ærlige» bildene er først og fremst med på å sementere skjønnhetsidalene de i utgangspunktet sier de skal bekjempe. Fokuset er aldri at disse damene er sunne, friske, vakre, flotte, nei de er modige, som tør å bli tatt bilde av og eksponert selv om de åpenbart ikke ser ut som de skal.

Hvis jeg hadde tatt publisert lettkledd bilde av meg selv på internett, vil jeg tro jeg ville gjort det nettopp fordi jeg så fin ut. Og hadde den responsen jeg hadde fått vært «å se så modig du er som tør å stå opp mot skjønnhetshysteriet» hadde jeg  blitt blodig fornærmet. For man er nemlig ikke fin som du er, man er en protest mot sånn som du egentlig burde ha vært. Hvem er det egentlig som har lyst å gå rundt som en vandrende protestplakat mot et skjønnhetsideal? Ikke jeg i hvert fall. Og da må vi slutte å kalle helt normale mennesker for det også.

2013

Droppet årsoppsummeringen på Facebook, så tar den heller her.

Hadde en del ambisiøse planer for 2013. I beste bloggånd fikk jeg ikke gjort alt, men fikk gjort ganske mye! Lappen kom aldri (men noe skal man gjøre i 2014 også), men leiligheten ble kjøpt, overtatt, pusset opp og møblert. Det var stas. Nesten alle møblene er montert også. Også fint prosjekt for 2014. Tilbrakte mye tid med fine mennesker, både i og utenfor Oslo, og har til og med et sted de kan komme på besøk også. Styrkeløftklubben min mistet lokalene sine og fikk et nytt, heldigvis rett over gaten fra der vi var før. Kan bli for mye endring på et år også.

Treningsmessig var 2013 en selsom affære, preget av mye vondt, dårlig tid, lange dager på jobb og reising. Nå føles kroppen bedre, og forhåpentligvis blir det mange oppturer i 2014.

Jeg innså at ikke bare var festen på treningsinternett for lengst over, lyset hadde kommet på og folk var begynt å bli kvalme og kranglete i taxikøen. Kuttet brutalt ned, noe som føltes både godt og riktig. Trener fortsatt, men mer tid på gymmet og mindre tid på treningsinternett er bra for både hjernen og blodtrykket, og det er også det å droppe blogger som man bare leser fordi man også leste dem forrige uke.

Tvangstekstproduksjon skal bli et av 2014s prosjekter, så forhåpentligvis vil bloggen støve mindre ned i tiden fremover. For at det skal bli litt enklere (ev. vanskeligere) skal jeg prøve å holde meg under 300 ord. Å fatte seg i korthet er visstnok også bra, i blant. Kanskje jeg til og med kan sprite opp med bilder, eller festlige skjermdumper.

Godt nytt år folkens!

PS:

Må også tipse om en ny favoritt: http://spraakraadblaagg.wordpress.com

Hvordan gjøre forferdelige ting med en gangetabell

Når alt annet svikter, er ofte det som skal til å bare gange med et tall som er skikkelig, skikkelig stort, eller å forlenge en trend i det uendelige.


Det er noe genuint meningsløst i det, men vi elsker tilsynelatende nyhetssaker og poenger som gjøres ut av at man stabler noe oppå hverandre, legger noe etter hverandre, eller ganger opp hvor feit du vil bli av å spise matvare X. Handelsbladet FK kom meg i forkjøpet.. 2 500 kilometer pølse, en måleenhet vi alle har et forhold til. Og det var riktignok en gladnyhet. Tror jeg.

KK kan fortelle oss i en artikkel om tidsbesparing i jåleriet:

I løpet av livet bruker kvinner 3276 timer på å stelle seg – nok tid til å sende en astronaut frem og tilbake til månen 22 ganger. Men hvor effektivt bruker du egentlig denne tiden? Kan det hende at du faktisk kunne brukt noe av denne tiden til noe annet, uten at du egentlig trenger å se noe dårligere ut av den grunn?

Hvem skulle tro det var sminke som stakk kjepper i hjulene for nye romfartsutflukter? 22 måneturer må jo være snakk om helt horribelt mye tid. Eventuelt, om man ser på et normalt liv, og trekker fra tiden før fjortisperioden, er dette snakk om i underkant av 10 minutter om dagen. Et helt uskyldig tall, utsatt for nok multiplikasjon og en tidsbegrep ingen kan forholde seg til, har blitt stort og forferdelig. Ikke helt sikker på om de mener at vi skal droppe dusjen eller tannpussen.

Sustainable
Sustainable
XKCD.com/Sustainable

Sjokkeffekt er alltid moro. Og ingenting er så sjokkerende som et stort tall. Gjerne tall som for eksempel at nordmenn spiser tonnevis med is, der tidshorisonten for dette er mindre viktig. Flere tonn med is er jo definitivt større enn tre liter, og da må det være foferdelig. Gangetabellen misbrukes dermed for å få helt vanlige ting, til å virke helt horrible.

La oss si at jeg var militant opptatt av sukkerinnhold i matvarer. I en boks med Skyr med sukker er det 6,2 gram sukker. Det virker ikke så fryktelig mye. Omtrent like mye som litt over en halv desiliter juice. Men dersom du spiser Skyr hver dag i fem år, kommer du, i tillegg til å ha litt ensidige matvaner, til å få i deg over 11 kilo sukker.  ELLER LIKE MYE SOM I HELE DENNE SEKKEN. Tenk litt over det.

Skjermbilde 2013-08-06 kl. 01.41.51

Skrekkhistoriene om hvordan du legger på deg ved å spise en bestemt matvare sirkuleres med jevne mellomrom. For eksempel hvordan du vil legge på deg fem kilo i året hvis du spiser to boller i uken.

Men legger du på deg av boller, legger du også på deg av kylling, på grunn av akkurat den samme effekten: kalorioverskudd. Spiser du en kyllingfilet om dagen vil du ha lagt på deg nesten fem kilo i løpet av et år, gitt at kaloriene kommer på toppen, som er utgangspunktet for alle slike beregninger. Og bare tenk hva som skjer når du begynner å gange opp? To kyllingfileter? Tre kyllingfileter? Tenk om du tar på saus? Grafens tale er klar:

Skjermbilde 2013-08-08 kl. 23.37.31

Så på vegne av alle oss som aldri beregner pølser i meter, skyr i tonn med sukker eller antall sider man har lest som bokstaver stablet herfra til månen, slutt å være slem med gangetabellen. Den har aldri gjort noen noe galt.

Fortsatt stillhet fra den andre siden

I september kommer Shakila til Oslo Konserthus for å få beskjeder fra den andre siden, som hun kan videreformidle til alle dem som er villige til å betale de 495 kronene inngangsbilletten koster.

Beskjeder fra den andre siden

Jeg har blogget om denne businessen tidligere. Det er en dårlig skjult hemmelighet hva jeg synes om det, men det som kanskje i den senere tid har plaget meg vel så mye, er ikke at jeg ikke skjønner at noen tror på det (det kan jeg til en viss grad forstå), men hvorfor de som tror på slike ting mener det at dette er en grei måte å bruke overnaturlige evner på.

La oss si at jeg tror på at Shakila kan se inn i fremtiden, og at hun kan kommunisere med avdøde. Synes jeg egentlig at hun disponerer tiden sin på en fornuftig måte?

Jeg klarer ikke å la være å tenke på at dersom mennesker faktisk hadde hatt evne til å se inn i fremtiden, hadde det vært andre ting jeg hadde håpet at de prioriterte enn å holde kurs og foredrag for mennesker som skule ønske de kunne snakke med avdøde slektninger. Hvorfor bruker de ikke heller tiden sin på å avverge ulykker, katastrofer og menneskelig lidelse?

Hvorfor var det ingen som kunne se inn i fremtiden som tipset politiet om at de kanskje burde holde et ekstra øye med en sommerleir i Tyrifjorden, eller som ringte til passasjerene på togulykken i Spania og ba dem om å holde seg hjemme? Eller rett og slett tok en telefon til en sjåfør som skulle til å sette seg bak rattet og tipset dem om at det kunne være greit å ta en lur først, fordi de ellers kom til å sovne og havne i motsatt kjørefelt? Hvorfor jobber ikke disse menneskene i Politiet med å finne igjen savnede mennesker, i stedet for å gjøre det på telefon til 40 kroner minuttet?

Nei, det er dette som prioriteres:

Shakila er konkret og meget treffsikker. Gled deg til en kveld hvor de som ønsker å få vite alt, kan få beskjeder om hva som skjedde når deres kjære døde. Eller at deres kjære forteller om andre små ting, som de ønsker å dele med deg for å mimre og vise sin kjærlighet til deg.

At skeptikere er motstandere av denne typen virksomhet er åpenbart. Men aller mest opprørt burde faktisk de troende være, som ser på mediumene kaste all den verdifulle kunnskapen sin rett ut vinduet for å lage show og tjene penger.